Kunstig intelligens (KI) er ikke lenger bare et buzz-ord – det er en transformativ kraft som allerede påvirker hvordan vi jobber, planlegger og bygger. Folk har mye meninger om denne utviklingen. Enkelte omfavner utviklingen, andre er mer skeptiske, men én ting er sikkert: KI vil prege samfunnsdebatten i årene som kommer – fra regulering og juss til utdanning og infrastruktur.
Samtidig har KI enorme krav til datakraft. Dette setter datasentre i sentrum for den digitale økonomien, og det får konkrete følger for eiendomsmarkedet. I Europa vokser etterspørselen etter datasenterkapasitet raskere enn tilbudet, og etablerte markeder som Frankfurt, Amsterdam og Slough er ledighetsratene rekordlave. Det tvinger internasjonale aktører til å se mot nye alternativer. Her peker Norge seg ut.
Norge har lenge vært betraktet som et perifert marked, men det er i ferd med å endre seg. Med rikelig tilgang på fornybar energi, politisk stabilitet og et kjølig klima, fremstår vi som et attraktivt alternativ for hyperscalere og KI-aktører som møter flaskehalser i de tradisjonelle markedene. Investeringene strømmer nå inn i regioner som tidligere ble oversett, og Norge har gått fra å være en kuriositet til å bli en strategisk brikke i Europas digitale infrastruktur.
Denne utviklingen gir oss ikke bare tilgang på kapital og kompetanse – den gir oss også muligheten til å forme hvordan fremtidens datasentre skal bygges: bærekraftige, fleksible og skalerbare. Det er en posisjon vi må forvalte med kløkt og tempo.
KI-aktører, særlig innen oppstartssegmentet, prioriterer rask tilgang til høy-ytelses GPU-infrastruktur. Leveranser må skje på 30 dager – ikke fire måneder. Dette stiller krav til fleksibilitet, skalerbarhet og tilgjengelig kapasitet. Samtidig er disse aktørene mindre opptatt av geografisk nærhet til sluttbrukeren enn tradisjonelle finans- og programvareselskaper.
Norge har allerede etablert seg som det største colocation-markedet i Norden og har passert Irland i total kapasitet. Oslo fremstår som et av Europas mest dynamiske sekundærmarkeder, og vår kombinasjon av fornybar energi og naturlig kjøling gir oss et tydelig konkurransefortrinn. Men for å møte KI-etterspørselen må vi bygge raskere, tenke større og samarbeide tettere – både offentlig og privat.
Mens datasenterveksten i mange europeiske land fortsatt er konsentrert rundt storbyene, skjer den norske ekspansjonen i regionene. Innen 2029 forventes majoriteten av landets datasenterkapasitet å ligge utenfor Oslo. Dette gir muligheter for regional verdiskaping, men krever også investeringer i infrastruktur, kompetanse og arealtilgang.
Samtidig er kravene fra kundene i endring. KI-aktører stiller ikke bare krav til ytelse og hastighet – de forventer bærekraft i alle ledd. Fornybar energi, energieffektivitet og sertifiseringer er ikke lenger "nice to have", men "need to have". Her har Norge et klart fortrinn, men vi må sørge for at dette kommuniseres tydelig og omsettes i konkrete prosjekter.
Datasentre er ikke lenger bare digitale lagerbygg – de er motorene i en ny industriell revolusjon. KI endrer ikke bare teknologien, men også geografi, eiendom og energibruk. Norge har muligheten til å bli en sentral aktør i dette landskapet – ikke bare som vertsnasjon, men som premissleverandør for hvordan datasentre skal bygges og driftes i en KI-drevet fremtid.
Men det krever at vi tenker strategisk, handler raskt og bygger med blikket rettet mot det som kommer. Det krever også at både myndigheter og industri er klare til å skape en regulert og forutsigbar sektor som kan svare på behovet som nå kommer for fullt.
Er vi klare? Det bør vi være, for toget går nå.
Artikkelen har tidligere vært publisert i Kapital juni 2025