Barna som fikk barnehageplass på grunn av en rettet satsing på private barnehager sitter nå uten studentboliger. Den samme rettede satsingen må til for å la privat sektor sikre nok studentboliger.
Da jeg skulle begynne å studere på Universitetet i Oslo fikk jeg et tips av en kamerat som allerede gikk der. «Søk på studentbolig med innflytting i juni, da er det mye større sannsynlighet for å få plass.» Jeg gjorde det, og betalte husleie to måneder mer enn jeg ellers ville ha gjort. Hvem vet om det utgjorde en forskjell, men én ting er sikkert, jeg hørte aldri om noen studenter som ikke visste hvor de skulle bo. Nå er situasjonen ganske annerledes, og i juni meldte SiOs administrerende direktør i Dagens Næringsliv at de ikke kan bygge ut flere studentboliger i 2027 uten å få tilgang på flere tomter.
I følge en ny undersøkelse fra CBRE, hvor man har studert Danmark, Frankrike, Irland, Italia, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Sverige og Tyskland bygges bare 10% av den nødvendige nye studentboligmassen i Europa. Man klarer ikke i noen av de Europeiske landene å holde tritt med den voksende studentmassen. Man bygger rett og slett for lite.
Situasjonen ligner veldig barnehagesektoren før 2003. Da Øystein Djupedal fikk med seg hele opposisjonen og FrP på å skulle tilby barnehageplass til alle var det bare ikke nok barnehageplasser. Selv SV måtte den gang innrømme at skulle man få en ordentlig løsning måtte privat sektor med.
I dag er kanskje ironisk nok de samme barna som stod uten barnehage blitt studenter som står uten studentbolig. Situasjonen er helt parallell, men i dag er målet ikke full dekning, men løsningen er den samme. Skal man få en god nok dekning av studentboliger må privat sektor med.
Det er Storbritannia, Sverige og Nederland som er best i klassen, økningen i antall studentboliger som andel av økningen i studenter ligger godt over den norske Regjeringens uttalte mål på 20 prosent dekning. Italia og Spania er dårligst. Norge ligger sånn midt på treet med sine 15 prosent.
I likhet med den norske barnehagesektoren i 2003, så er det noen land, som Danmark og Portugal som har en klar strategi for å økte studentboligbyggingen sin betraktelig frem mot 2028. Disse har invitert store internasjonale investorer til å investere i denne sektoren. Det har vi ikke gjort her.
I 2003 hadde det i mange år vært en reell økning i etterspørselen etter barnehageplass, drevet av en stadig økende kvinneandel i arbeidslivet. I landene i CBREs undersøkelse har det vært en stor økning i studentmassen, drevet av økning i både egne studenter og økt utdanningsinnvandring. Disse trenger et sted å bo. Og ettersom internasjonale studenter blir en stadig økende andel av studentmassen i Europa, blir det flere av dem som ikke kan bo hos mor og far.
Internasjonale studenter har i tillegg ofte dårligere råd, har vanskeligere for å få jobb og trenger dermed rimelige, gode tilbud på studentboliger og det allerede vanskelig boligleiemarked i Europa gjør at den økte studentmassen skaper enda flere utfordringer i markedet. I tillegg har leieveksten har vært sterk over hele Europa, noe som selvfølgelig også har drevet vekst i dette markedet.
Av landene i undersøkelsen er det bare i Norge mengden internasjonale studenter ikke vokst. Likevel vokser studentmassen betraktelig. Vi har fått mer enn 60 000 flere studenter de siste 15 årene, og disse trenger et sted å bo. Det har man ikke klart å få til godt nok, og det har ført til et for stort press på boligmarkedene i de største byene.
I likhet med i barnehagesektoren før 2003 har det i Norge har det vært en tradisjon at det er staten og samskipnadene som står for studentboligene. Og mange steder har man aktivt motarbeidet private initiativer. Det har gjort at når staten ikke innvilger nok penger og samskipnadene ikke klarer å bygge fort nok, så står mange studenter uten bolig. Til tross for aktiv motarbeiding fra myndighetene står privat sektor klar til å bidra der staten og samskipnadene feiler. I landene i CBREs undersøkelse har investeringer eller kjøp og salg av studentboliger økt fra 11 prosent av totale boliginvesteringer i 2014 til 20 prosent i 2024. Bare i skoleåret 2021-2022 økte investeringene med 51 prosent fra året før.
Dette betyr at den store forskjellen på barnehagesektoren og studentboligsektoren er at det ikke handler om offentlige subsidier. Det handler i stor grad bare om å gi tilgang til markedet. Å tillate regulering og bygging av studentboliger nær de store studiestedene vil sannsynligvis være nok, fordi studentboliginvestorene i Europa tjener penger og de store langsiktige institusjonelle investorene ser på dette som en sektor med lav risiko. Spesielt er det attraktivt som en diversifisering i tradisjonelle boligporteføljer ettersom regulering på studentboliger ofte er noe enklere å manøvrere, og living-porteføljene, hvor studentboliger er en naturlig part, er i enkelte markedet i ferd med å ta forbi kontor som den mest omsatte sektoren. Bare de ti største private operatørene tilbyr til sammen over 300 000 senger til studenter rundt i Europa. Her ligger det også stort potensial i Norge.
I barnehagesektoren ble det løst av de private. Kommunene stilte opp og gjorde jobben sin, men uten de private hadde det ikke vært mulig. I likhet med den gang kan ikke det offentlige og samskipnadene løse dette alene. Kun ved å bruke privat sektor kan man få til en studentboligsektor som faktisk løser boligutfordringen for både dagens og fremtidens studenter.
Les mer om studentmarkedet i vår rapport
"European student housing: The growing demand for PBSA in a constrained market"
En forkortet versjon av artikkelen har vært publisert i Dagens Næringsliv 29.12.24