Særnorsk optimisme drevet av tette relasjoner og tillit har reddet vårt eiendomsmarked. Det må vi ikke miste.

Pandemi, krig, brutte verdikjeder og barkebilleangrep i Canada har gitt det globale eiendomsmarkedet kraftig juling den siste tiden. Nybyggingen har nær stoppet opp. Transaksjonsmarkedet er redusert, prisene på næringseiendom har falt og lånene er blitt dyrere i hele verden. Resultat: Stor fare for tvangssalg.

I Norge er eiendomsbransjen naturligvis ikke upåvirket av krisen som har rammet sektoren verden rundt. Likevel er forskjellene betydelige. Hos oss stupte ikke markedet like dypt og har kommet raskere og sterkere tilbake enn i de fleste andre land. Mine kolleger nedover på kontinentet rapporterer om betydelig større bevegelser i avkastningsgraden enn vi opplever i det norske markedet. Både der og her hjemme klør ekspertene seg i hodet og lurer på hvorfor Norge er annerledeslandet.

Det handler om nærhet, troverdighet og tillit.

 

Avstand skaper usikkerhet

Som verdivurderer i verdens største eiendomstjenesteselskap møter jeg stadig påstander om at det norske eiendomsmarkedet ikke er så profesjonelt som resten av Europa. Begrunnelsen er at de store institusjonelle investorene ikke har like stor markedsandel i Norge som i andre land.

Det kan så være, men vi må ikke undervurdere verdien av at norske eiendommer nesten uten unntak eies av mennesker som kjenner sine porteføljer svært godt. Familiedrevne selskaper som har eid eiendommene over lang tid, eller selskap som har hatt en tydelig og gjennomtenkt strategi rundt kjøpene av sine eiendommer, har ofte et personlig og nært forhold til sine eiendommer.

Slik er det faktisk ikke i så mange andre land. I Europa og USA opereres det i mye større grad på porteføljenivå. Man har porteføljer med hundrevis, ofte tusenvis av eiendommer, noe som gjør at man som toppleder ikke kan ha den samme kontrollen. Det blir mer krevende å ha en dialog om verdivurdering basert på eiendommers geografi og særegenheter. Derfor blir prising mer usikkert med dertil mer nervøst og volatilt marked.

 

Når folkesjela blir et pluss

Nærmest daglig opplever jeg i min jobb at å være «tett på» er en kjerneverdi i den norske folkesjela. Viljen til å skape, og holde på, tette relasjoner definerer forholdene mellom utleier og leietaker og mellom utlåner og låntaker. Nettopp fordi vi møtes igjen og igjen, er det lettere å finne gode løsninger som gagner alle. Fordi vi stoler på hverandre. Fordi vi føler vi er til stede for hverandre når tidene er utfordrende. Og fordi vi forstår hverandres problemer. Bankene kjenner sine kunder godt. Og eiendomsbransjen kjenner sine leietagere. Resultat: Norge har svært få tvangssalg sammenlignet med andre land.

 

Balansekunst blir avgjørende

I Norge er optimismen tilbake i eiendomsmarkedet og fremtidsutsiktene er interessante. Avgjørende nå er at vi blir verdens beste balansekunstnere. Vi får mye positiv oppmerksomhet fra internasjonale investorer som er forbløffet over vår motstandskraft. Det kan drive verdiene oppover og derfor er utenlandske aktørers inntreden velkommen. Dersom de globale aktørene tar for stor markedsandel, risikerer vi imidlertid å miste nettopp den nærheten og tilliten som gjør det norske markedet robust.

Vår jobb som rådgivere blir å påpeke hva som har formet det norske markedet, og dermed sørge for at de nye spillerne i eiendomsbransjen kan få ut størst mulig verdier av sine norske investeringer.

Bommer vi så ryker tilliten, troverdigheten og store verdier.

Det må vi unngå.

 

Artikkelen har vært publisert i Kapital nr. 37/2024